Dvergastein

Jeg liker å skryte av naturen vi har her ute ved Larvik, Stavern og Brunlanes.  Den er karrakteristisk for regionen og utpeker seg med særegene trekk i lanskapet.  Ikke minst utgjør strandsonene en stor del av dette.

Jeg finner det imidlertid betegnende at det i de siste 10 årene har blitt færre veier som er åpne ned mot fjæra, dvs at flere av tilførselsveiene rett og slett stenges med bommer og lite heldig skilting.  Om det ikke akkurat skulle stå «Pell deg vekk», så ser man et hyppigere innslag av agressive budskap på skilt rundt omkring.  For meg er et skilt som sier «Privat» et skilt man skal respektere, og jeg holder meg derfor unna.  Men når slike skilt dukker opp både her og der, øyensynlig uten grunn, blir terskelen for å overtrede lavere, ren psykologi.

Enkelte grunneiere har faktisk gått den motsatte veien og skilter fra hovedveien med gårdsnavn og stedsnavn.  Det blir et «velkommen» for oss som er opptatt av å kunne bevege oss fritt i naturen.  Mitt inntrykk er at grunneierne som har en slik holdning, også har en bedre kontroll på sin eiendom.  Dette er flotte tiltak synes jeg, og inviterer til et variert friluftsliv.

Nå er heller ikke jeg født bak en dør og forstår at det sperres av på grunn av økt kriminell aktivitet og annen mistenkelig ferdsel på eiendommene.  Dette er selvsagt beklagelig, og et symptom på at samfunnet utvikler seg i en uheldig retning.  Utstrakt bruk av overvåkningskameraer og annet varslingsutstyr er også et resultat av de samme økte kriminelle aktivitetene.  Jeg ser at både hytteeiere og grunneiere er bedre forberedt enn før.

I sum skaper økt vinningskriminalitet, samt ønske om en åpen kystsone et lite dilemma.  Med en økende befolkning (på helårsbasis) blir trykket sterkere på naturen gjennom hele året.  Økt aktivitet skaper mer bevissthet hos grunneierne rundt temaer som bla sikkerhet.  Derav flere områder som sperres og skiltes, samt flere og flere overvåkningskameraer.

Selv om jeg skulle like å holde på uttrykk som «ute på landet», må jeg etter hvert innse at storsamfunnet har gjort sitt inntog også her ute i vårt distrikt.  Vi merker det i endrede holdninger til hva som er mitt og ditt, og hvordan aktiviteten øker på alle plan, både på godt og ondt.  Til sist handler det nok om å ta noen valg.  Uansett hva man måtte velge har jeg en følelse av at bevegelsesfriheten ikke står i første rekke.