Bedragersk og lumsk.......
.......er den, der den luftig og lett svever mot meg fra fjorden. Jeg befinner meg ute på Storehavn en flott solrik høstdag og aner fred og ingen fare, bare en deilige, lys og svevende dis der ute. Jeg kommer til å tenke på at "for de som bor over skyene går solen aldri ned", og det føltes som om jeg var over skyene da jeg så utover mot disen. Veldig fort og uten en lyd ble jeg oppmerksom på at disen var i ferd med å nærme seg faretruende land der jeg stod. Jeg var i ferd med å bli overmannet av tåke !
I sjøen rett utenfor hørte jeg en påhengsmotor som startet og en båt som begynte å kjøre for full fart. Måtte de bare rekke inn til land før tåka kom og tok dem der ute tenkte jeg, men jeg visste det var i ferd med å bli for sent for dem. Jeg så aldri båten, men hørte jo lyden fra motoren som forsvant inn i den lumske gråhvite massen.
Jeg følte meg ikke lenger som "en som bor over skyene".......hmm......man måtte nesten ha bodd i fjellbyen "Machu Pichu" i Peru, og på over 4000 meters høyde for å komme over skyene. Inkaene i Peru forstod virkelig hva det var å leve i høyden, der Titikakasjøen og Machu Pichu befant seg. Jeg derimot, befant meg for tiden på Storehavn i Brunlanes og var i ferd med å bli spist opp av et gråhvitt monster.
En falsk og bedragersk horisont av gråhvit masse nærmer seg land
Det skjer veldig fort og plutselig er den over meg, den bedragerske disen så jo så fint ut da den var lenger ute i sjøen ?!
En påhengsmotor starter og lyden av den forvinner ut i tåkehavet, det har bare gått noen få minutter siden det var klarvær og sol.
Lys og landskap endret seg på noen ganske få minutter. Bedragersk...ja, men likevel noe av det mest fantastiske som kan skje for en fotograf. Lysets spill og kontrastenes time var kommet, i det etterfølgende utspilte det seg noen fantastiske timer med lys og skygger. Jeg følte at jeg var inne i skyene, en utrolig følelse. I det minnebrikka var i ferd med å gå mot "null" tok jeg stativet under armen og vandret hjem.
