Tilbake

Den begrensende horisont

Begrepet horisont er og blir relativt i forhold til individet !

I disse tider har jeg vært fanget i en kort horisont, hvor jeg ikke så en meter utenfor stolen jeg satt på.  Druknende i selvmedlidenhet kom jeg med ett til å tenke på de jeg er glad i og at kaffen som stod på kjelen var traktet ferdig og klar for bruk.  Med et fant jeg et  bruksområde for kaffen og ville ta den over på termosen for å drikke den ute i naturen, er det ikke mer som skal til for å få ræva i gir tenkte jeg.

Enkelte ganger finner jeg meg strandet....strandet i et vakuum uten evne til å se eller tenke.  Sperret av min egen utilstrekkelighet der alt faller ned i en avgrunn.  Jeg  får ikke tankene vekk fa mørk sperreild og får jernteppe.  Er det mulig jeg har fått jernteppe i frykt for å ikke være god nok ?!  Jeg reiser meg og smører ei niste, tar med kaffen som er brygget og rusler ut på Løvall.  Jeg tenker at jeg skal la vinden ta meg dit den blåser i dag, bare la meg flyte med den.  Det vil kreve et åpent sinn hvor hindringer sees på som en utfordring og hvor veien blir til man man går.  Det høres spennende ut å la seg drive med litt uten å gjøre motstand, og jeg tillater meg å føle meg litt klein......bare la det skje !

Hva er din verden ???   Er det alt som foregår i stua hjemme, eller er den i fugleperspektiv ???  Jeg tror jeg vil kalle det den selvpålagte horisont, som begrenses av det man selv tror man ikke kan eller tør å gjøre.  Kan frykt være ens verste fiende, men dog la seg kue ???

Vi har alle så forskjellige horisonter, hvor noen er korte og andre mer fjerne.....men alt er relativt.  Noe som er en kort horisont for ett individ er samtidig en fjern horisont for et annet.

Noen er ombord i ei sjekte, mens andre seiler på et skip....men vinden er den samme for begge to !