Visuell ensomhet
Hva ligger det i dette uttrykket ? Jeg har egentlig aldri hørt om "visuell ensomhet" før her om dagen. Jeg snakket med en bekjent og ble gjort oppmerksom på det. I ettertid har jeg tenkt over hva som ligger i uttrykket og selv om de to ordene sier det meste har jeg likevel en mistanke om at det er ganske individuelt hva man selv mener om det.
Det jeg mener er at alle mennesker vil tolke det på sin egen måte. "Visuell Ensomhet" er for meg en tilstand hvor man virkelig lider under det å ikke kunne dele inntrykk med andre (likesinnede), og i mitt tilfelle ville det være fotografisk "visuell ensomhet". Dog lider jeg ikke av det i den forstand at det er en permanent situasjon, men jeg må innrømme at det enkelte ganger kan føles som om jeg ikke får vist hva jeg opplever. Definisjon kan være et sted jeg har vært, og hvor lys, farger, komposisjon og kanskje andre elementer som vær og vind har gjort et stort inntrykk på meg. Selv om jeg har maktet å fange det inn på kameraet er det likevel ikke mulig for betrakter å fornemme hele opplevelsen. Handler "visuell ensomhet" om å oppleve noe alene ? Kan man unngå "visuell ensomhet" ved å være flere på location ?
Å dele inntrykkene med likesinnede er viktig for meg. Jeg tror det er slik jeg vokser med oppgavene og utvikler min egen stil. Det handler for meg om å etablere et referansepunkt som jeg kan bruke for mine fotografier, og kall det gjerne en visuell forankring. Når man er i "felten" sammen med et annet menneske skaper man seg, etter min mening, et referansepunkt helt ubevisst i forhold til det man snakker om og diskuterer. Slik unngår man å brenne inne med ideer og inntrykk man gjerne vil formidle. Om ideene får utspring er ikke viktig hvis man har delt ideen med et annet menneske.
"Visuell Ensomhet" defineres av enkeltmennesket og de følelser man innehar !
Tekst og foto: Svenn Dvergastein