Ventetid
Alt er varmt og kaldt på en gang, det er vinter i søndre leder. Nakne svaberg fremstår som mørke silhuetter i horisonten, nesten monumentale i sin beskjedenhet. Fantasien springer av sted med tankene og bytter ut hard fjellgrunn mot myke menneskelige former, der ligger et menneske på rygg i vannet, og venter. Venter på våren og vinder som stryker varsomt over svabergkroppen.
Fortøyningspålen står også naken nå, den virker så ubeskyttet og ensom. Om litt er ventetiden over og den får en hånd å holde i når båten er på plass igjen. De hører jo sammen de to, forbundet med et sterkt fortøyningstau. Jeg bare vet det !