Kyststien ved Stavern

I denne føljetongen vil jeg beskrive kyststien slik jeg selv opplever den etter mange år med vandringer der. Beskrivelse av terrenget i kombinasjon med bilder og kart vil gi en oversikt over stien og dens utstrekning. Langs stien er det mange historiske plasser, men jeg har valgt å ikke ta med dette, bortsett fra enkelte steder hvor det er naturlig at stedet beskrives i forhold til omkringliggende natur.

Kyststien begynner i Stavern sentrum rett ved Hovedvakten (nedre port) utenfor Wasiliof Hotell. Gjennom Fredriksvern Verft er det mange historiske bygninger med museer og utstillinger. I tillegg skal Orlogsbriggen Fredrichsværn bygges på området ut mot vannet rett syd av Galeiskurene. Terrenget er lett og største delen av området er asfaltert.

Rett før vi kommer til Korntin passeres en stor gresslette og en sti er asfaltert gjennom den. Der ligger det en hinderbane fra tiden Luftforsvarets Skole var aktiv og Krutthuset som i dag huser kunstutstillinger. Porten ut til korntin liker jeg å kalle "porten til alt det herlige".

Ved passering av Korntin er det en herlig liten strand som ligger der, og vi rusler opp i skogen og opp bakken til Minnehallen. Midt i bakken opp mot Minnehallen ligger det ei sjømine til høyre for stien. Den hører til Minnehallen og representerer et symbolsk våpen som på den tiden var noe av det mest fryktinngytende våpen man kunne tenke seg.

Over bakketoppen går stien ned mot Skråvika og passerer "Dragehulen" som sikkert mange kjenner til. Dragehulen kommer på venstre hånd midt nede i stien mellom Minnehallen og Skråvika og det blir gjerne holdt hulekonsert der om sommeren. Nede i Skråvika kommer vi til den gamle utescenen som er revet for mange år siden. Det står igjen bare et murgulv der nå. Om sommeren avholdes Stavernsfestivalen på dette området.

Så kommer vi opp på en bilveien som går ned til Kysthospitalet og følger denne ned mot kysthospitalet. Når man passerer Kysthospitalet går veien over i en grusvei og man tar av mot høye opp i skogen midt mellom Kysthospitalet og Solplassen Camping. Gjennom skogen følger man stien og ender opp på bilveien ut til Rakke. Veien skiller seg i to og man følger til høyre mot Grevle Gård. Der åpenbarer det seg et åpent landskap, og Rakke kommer til syne. Et fantastisk kystlandskap ligger nå for dine føtter og det kjennes herlig ut å komme dit. Når man kommer til Rakke får Kyststien en annen form og det går mer over i en Natursti i ordets rette forstand. Nærheten til havet er slående og flott.

Fra toppen av en fjellknaus ute på Rakke kan man se bort til Røvika lengst bort. Kyststien følger nesten i vannkanten hele veien ut dit.

Fra Rakke til Nalum strekker landskapet seg ut og legger seg for vær og vind. Det karakteriseres ved åpent og karrig grunn, preget av mosegrodde svaberg. Som jeg nevnte tidligere har vi nå kommet over i en Natursti. Det fantastiske landskapet er utsatt for vind da det er så åpent og det er ikke så ofte man opplever vindstille perioder har ute.

Over fjellryggen ut fra Rakke ser man bort til Kuøya. Vi spaserer over fjellryggen og ned en naturtrapp. Her har det blitt laget en flott trapp som går i ett med terrenget.

Rett etter at man har passert naturtrappen svinger stien til høyre og man kommer inn i ei lita myr. Dette er en av de steder man gjerne må gå rundt stien da det ofte er for mye vann til å gå på selve stien. Det er ikke vanskelig å se hvor man skal gå for det er gått opp en ekstra sti der folk har tatt veien rundt selve kyststien. På dette stedet får man erfare hvor viktig det er å ha vanntett skotøy, for dette er et sted hvor det stort sett bare er tørt noen uker om sommeren. Nå som vinteren er her kan man oppleve at frosten stiver av myra, og da går det veldig fint å følge stiens opprinnelige retning.

Bortover mot Kuøya beiter det ofte sauer til langt på høst. De er satt ut der av grunneier Jørgen Korsdal på Fuglevik gård. Terrenget består her av svaberg og høyt siv, noen av sivstråene blir ofte over 2,5 meter høye og det gjør det litt spesielt å gå gjennom. Det er en morsom opplevelse for man går nærmest gjennom en tunnel av siv.

Når sivet er passert skal vi over enda en liten fjellrygg før vi kommer ned i en våtmark. På toppen av denne fjellryggen ser vi bort til Rauglandstranda og mellom oss og Rauglandstranda ligger våtmarka. Her er det igjen mulig man må ta en omvei for å unngå det alt vannet som ofte legger seg på stien. Jeg pleier selv å gå til høyre for stien på innsiden. Da kommer man vekk fra vannkanten som på høyvann strekker seg langt inn. Våtmarksområdet har spesielt mange innbyggere om sommeren i form av trekkfugler. Har du med kikkert (noe du bør ha med deg) vil du kunne se mange flotte vadefugler på jakt etter mat i fjæra.

Småbåthavna på Rauglandstranda ligger beskyttet for vær og vind av en stor steinmolo. Vi rusler gjennom havna og ut i den ytre skjærgård. Først skal vi gjennom litt kupert terreng og det kan her bli litt bratt opp mot en liten fjelltopp. Det er lagt fint opp med trapper og overganger, så det er lett å bestige toppen. På toppen av fjellet fikk jeg meg en av de beste naturopplevelser jeg har hatt noen gang, da jeg første gang skred over toppen. Et utrolig landskap av svaberg åpner seg mot sydvest og utsikten er upåklagelig. Hvis det ikke blåser for mye setter jeg meg gjerne ned og tar en kopp kaffe her. Fren med kikkerten og skue utover. Røvika ligger ved dine føtter når du sitter på fjelltoppen og man går ned langs en fjellrygg mot vannet. Ute på Røvika er det et av de flotteste svabergområder man kan tenke seg. Har du noen gang hørt uttrykket "den ytterste nøgne ø", ja så får det full betydning her ute på Røvikas svaberg. Artige former i fjellet og blankslipte fjellformasjoner preger hele området. Ofte kan det være morsomt å ta turen helt ut på tuppen av svabergene, jeg garanterer en spesielle opplevelse hvis du gjør det. Det er ikke store omveien fra kyststien, bare noe få hundre meter ut til ytterste odde.

Innerst i Røvik-fjorden ligger det en gammel gård. Vi rusler i et landskap hvor man nesten skulle tro at man var på en annen planet. Røvika har fått en spesiell plass i mitt hjerte og jeg kommer ofte ut hit for å fotografere. En dag ute på Røvika med kikkert, kaffe og skiver med leverpostei kan absolutt anbefales. og det behøver ikke være sommer for at man skal få en fin opplevelse, for her ute er man tett på naturen hele året. Vindtette klær er en fordel her ute, og det å være godt kledd er et stikkord for å ha en fin tur. Gården innerst i Røvika eies av Kitschmaleren Nerdrum. Hans elever er ofte å treffe i landskapet rundt om i Røvika hvor de bruker landskapet i motivene sine.

Utsikten rett sydover på toppen av fjellet, og svabergene på Røvika til høyre.

Vi kommer innover fjorden der det er et lite skogsområde å ta seg gjennom. Her er det en bilvei å gå på nesten helt bort til Nalum. Det er lett å gå på denne strekningen og ofte tar folk bilen ut hit for å gå mindre rusleturer på grusveien. Utenom grusveien er det også her myrlandskap flere steder og godt fottøy er en fordel. Det varierte kystlandskapet inn mot Nalum er artig å rusle i, og her er det flere fine og lune steder å ta en spisepause og en kopp kaffe.

Nalumstranda ligger rett rundt svingen for den oversvømte båthavna. Man tar seg fint rundt på innsiden og de sprekeste av oss (ikke inkludert meg) klatrer gjerne over fjellet. jeg velger helst å gå rundt. Nalum er nabo med Stretere og i neste omgang starer vi turen derfra.

I denne delen skal vi ta for oss strendene våre. Kyststien snirkler seg gjennom alle strender (campingplasser) ut mot Hummerbakken. Vi rusler fra Stretere, Lydhus, Kjærstranda, Stolpestad, Donavall og ned til Ødegården Småbåthavn som blir endestopp for denne etappen.

Stretere er den klart lengste stranden på denne etappen. Det er et fantastisk sted og stranden endrer seg hele tiden på grunn av bølgene som sveiper langt opp på land når været er dårlig. Det er bestandig noe nytt å se på denne stranden og selv om stien går helt øverst på stranden liker jeg selv å rusle langs vannkanten bortover hele stranden. Flere steder renner det små bekker gjennom stranda og man må over en liten provisorisk bro før man når den andre enden av stranden.

Den andre enden av stranden på Stretere. Stien går til høyre for den brune hytten.

Campingplassene kommer nå som perler på snor. Første ut etter Stretere er Lydhus. På denne tiden av året er det ikke campinggjester og man går uforstyrret gjennom nedre del av campingplassene. Dog treffer men stadig på folk som jobber der med et eller annet som skal forberedes til neste sesong. Men det er en spesiell følelse å gå gjennom de folketomme strendene utover. Mellom Lydhus og Kjærstranda må man over en fjellkam. Denne kan være fryktelig glatt selv om det er tørt. Fjellet er så nedskitt av alle som går mellom strendene om sommeren at det har blitt en glatt flate som er skummel. Så her må man sette ned beina forsiktig. Dette er ikke et fenomen som bare gjelder mellom disse to strendene, for på denne tiden av året er det meget glatt stort sett på alle fjellgrunner på kyststien. Jeg var uforsiktigere før og datt edel på fjellene utover, og man blir like redd hver gang. Etter noen fall lærte jeg fort hvor det var viktig å være ekstra påpasselig. jeg har bestandig med mobiltelefon når jeg er ute å går, for man vet jo aldri. Det er min forsikring hvis jeg skulle falle å skade meg. Jeg ønsker ikke med dette å skremme folk, men vil tipse om at det MÅ utvises forsiktighet når man går på stien. Hvis man skal jogge eller gå fort anbefaler jeg ikke de mest kuperte områdene av kyststien til å gjøre dette. Da er Bøkeskogen sikkert bedre til slikt. Ute i havgapet vandrer vi med stødig gange og hvis man tar det rolig vil man også få ekstra mye ut av turen, for det er mye å se på langs stien.

Her er det såpeglatt hele året, uavhengig av om det er tørt eller vått på fjellet

I andre enden av Anvikstranda ligger kiosken og butikken. Stien går inn bak denne bygningen og oppover.

Da er vi ferdige med strendene og begynner på en mer kupert del av stien gjennom hytteområdet Donavall. Her er det blandingsterreng som skifter mellom skog og sletter. På denne strekningen kan man risikere å måtte gå litt utenom stien da det ofte er mye vann som samler seg der stien går. Det dreier seg bare om noen meter omvei og man ser stien hele tiden, men dog må man være godt skodd for å få glede av stien her. Det er meget viktig å ha vanntette sko på seg. Jeg selv bruker de norske Vikingskoene og de er både lette og vanntette med gode spor under. Jeg har også et par fjellstøvler fra samme leverandør og de er fine å bruke når det er is og snø.

Vi er heldige som ikke har så mye snø her nede i søndre del av Vestfold. Det er veldig fint for oss som liker å bruke beina (uten ski på). Ute på kyststien blåser snøen som regel helt bort og det er ikke noe problem å gå der hele vinteren gjennom. Det hender at det på noen steder blåser seg relativt store snøhauger, men det er ikke verre enn at det går an å gå rundt. Om vinteren kan det være en meget spesiell opplevelse å gå på kyststien etter mørkets frembrudd. Da er det en fordel å ha på seg hodelykt og jeg kan garantere deg en svært god opplevelse hvis i tillegg månen er oppe og himmelen er helt skyfri. Må bare oppleves ! En termos med varm kakao og noen skiver med brunost har jeg alltid med meg. Det er mange fine steder å sette seg ned på for å ta en rast, også om vinteren.

I småbåthavna innerst i Ødegårdsfjorden finner vi flere benker og bord. Det er et naturlig stoppested der og det smaker godt med noen skiver og litt varm drikke når jeg kommer hit. Det er fin utsikt over havna og havet på utsiden, og Tvistein fyr ser man godt herfra.

Når vi på slutten av denne etappen kommer ut på Guslandutmarka har vi gått omtrant halve kyststien. Kyststien er som sagt 35km lang. Denne etappen består både av sti og vei. Her er det mest vei og vi vi vil også måtte gå på hovedveien ut til hummerbakken for å komme over på Guslandutmarka.

Ødegården småbåthavn ligger lunt til for været fra sydvest. Den lille havna er nyoppusset og har blitt en fin liten plass. Her er det benker å sitte på og ofte er det folk som sitter og nyter en kopp kaffe her. Stien går herfra og ned på Halvall småbåthavn over et lite skaubryn og ned i havna. Fra denne småbåthavnen går vi så opp på toppen av Langebårøysa. Fra den fjelltoppen ser vi mot Jomfruland i det fjerne. Etter passering av Halvall småbåthavn må vi klatre litt opp fjellskråningen. Her er det satt opp tauverk og stolper for å holde seg i når man bestiger toppen. Det er ikke vanskelig å komme opp og tauet er bare en sikkerhetsforanstalting for å være på den sikre siden da det kan bli høyt ned mot toppen av skråningen.

Fra toppen av Langebårøysa ser vi mot Bramskjæra og Tvistein, Jomfruland sees også helt oppe til høyre.

Når vi har gått over toppen av Langebårøysa kommer vi ned til Storehavn. Vi går nå på grusvei langs Hummerbakkfjorden opp mot Hummerbakken. Det er 2,5 km opp til Hummerbakken herfra og vi må også gjennom et lite skauholt på veien på Hummerbakken. På Storehavn, rett etter Langebårøysa ligger det en liten koselig småbåthavn. Den er veldig artig å se på da den er konstruert på en artig måte. Det kan være verdt å ta småbåthavnen nærmere i ettersyn, og legg spesielt merke til måten man passerer ut av havnen. Landskapet er i den første delen av etappen preget av svaberg og åpne kystlandskap. Hele strekningen består av åpne landskaper, også åkerlandskap litt lenger nord. Oppe ved Nordmannbo går vi gjennom koselige gårdstun og passerer store jorder. Når vi kommer opp mot Hummerbakken passerer vi Telemark Caravanklubb før vi kommer ned på Selve Hummerbakken. Derfra går turen langs hovedveien opp til Gusland.

Når vi kommer ut på hovedveien kommer vi først bort til innkjørselen til Guslandstranda Camping. Det er en bro som går over elven der og den lille elven renner sakte og stille ned mot Guslandstranda. Så rusler vi opp til krysset nord på Gusland og tar av sydover igjen på grusvei ned mot Guslandmarka. Her er det store områder med dyrket mark og vi passerer en av de få bondegårdene som fremdeles har en stor låvebro. Du kan ikke unngå å se låvebroen når du passerer den. Også her er det et rikt fugleliv og kikkerten kommer igjen til nytte. I enden av grusveien ligger det en parkeringsplass for hytter. Det er også gjesteparkering der så det går fint å parkere der, i hvert fall utenom sommersesongen. Ved parkeringsplassen går vi fra grusveis til sti igjen og vi finner også et oversiktskart for Kyststien her.

På parkeringsplassen i enden av grusveien finner vi et oversiktskart, og vi går til høyre på stien.

Kyststien er et usminket stykke natur hvor man ikke har gjort forsøk på å forskjønne noe. Det samme gjelder for været og det klima vi har her i distriktet året gjennom. Bruken av stien foregår til store deler i høst, vinter og vår halvåret. I så måte er det ikke uvanlig å møte på dårlig vær eller tåke. På denne etappen har jeg nettopp valgt å presentere bilder fra en dag det er litt grått og tåketungt og det har sin årsak i at jeg ønsker å trekke veksler på været og dets betydning for turopplevelsen. Det er tross alt ikke været som bør styre om man skal ut på tur eller ikke og det er vel denne etappens beskrivelse et bevis på vil jeg tro.

Vi starter nå på Guslandsutmarka en tåketung søndag, dette åkerland som strekker seg sydover mot havet, og kommer til å ende ved en perle nemmelig Nevlunghavn. Denne strekningen er en av de mest kuperte områdene på kyststien. Det varierte og kuperte terrenget representerer en ekstra utfordring på glatte og mosegrodde svaberg, som det forøvrig er mye av akkurat her.

Turen starter fra parkeringsplassen helt syd i Guslandsutmarka. Vi rusler sydover og møter umiddelbart et fjellparti som kan være glatt når været er fuktig. Her må det vises forsiktighet ved passering for selv om det ikke ser glatt ut så er det faktisk det.

Når vi kommer ned fra fjellpartiet snegler veien seg gjennom et skogholt der mange av trærne er overgrodd med mose. Det er et karakteristisk tegn på skogen her ute at mosen gror godt både på og rundt trærne. Det er gjerne med på å skape en rar stemning, spesielt når været er slik som denne dagen med relativt tett tåke. Fellesnevner for de mange skogholtene på denne strekningen er at det som regel bestandig er fuktig her. Enten av sjørøyk eller fuktig luft på grunn av fordampning i hav og grunn. Høy fuktighet resulterer i at stien ofte er litt gjørmete, men det er god plass på sidene av stien eller større steiner som fungerer som øyer man kan gå på. Ofte kan det lønne seg å benytte steinene for å ikke bli så våt, hvis skotøyet ikke skulle være det rette for terrenget. Igjen er det altså skotøyet som betyr mest for at turen blir bra. Jeg har selv kjøpt solide tursko på Stavern Sport, og der har de bra utvalg av sko for denne type underlag.

Etter skogholtet kommer vi ned i Breidebukta, som er den første av flere små bukter bortover mot Nevlunghavn. Breidebukta er spesiell ved at stien er lagt opp på en gangvei langs en bratt fjellvegg og med havet som går under denne gangveien. Et flott sted hvor det kan være fint å ta det litt med ro for å nyte de særegne omgivelsene.

Når vi forlater Breidebukta går vi igjen inn i skogen. Den fuktige kystskogen er tett og veldig artig å gå gjennom. Det er mye småfugl her inne, som f.eks. Rød-strupen, som er Norges minste overvintrende fugleart. Det lille knøttet er knapt nok større en en golfball og man kan undres på hvordan fuglen klarer å holde varmen under hele vinteren. Hvis du stopper opp i skogen kan du ofte høre en slags knitring av lyd og det kan da være Rød-strupen. Fuglen går som regel godt sammen med terrenget og kan være vanskelig å få øye på selv om den vintertid ofte kommer på nært hold (bare en meter eller to). Har du øyne og ører på stilk vil du før eller senere både se og høre den lille krabaten i busker og kratt.

Etter skogholtet åpner det seg igjen ei lita bukt borte ved Kloppsand. Stien går innom alle småbuktene og karakteristisk for disse er de små pirene og moloene som huser plass for småbåtene til hyttefolk og lokale beboere. Praktfullt beliggende er en fellesnevner for buktene vi passerer. Det samme kan nok sies om mange av hyttene langs denne strekningen. Ofte passerer stien rett inntil hytteveggen og derfor tar jeg gjerne hensyn når jeg går forbi så tett inntil hytter. Hyttene er flittig i bruk og det er som regel folk der, og jeg har aldri fått problemer med den tette passeringen av hytter da jeg helst går rett forbi uten å være for nysgjerrig. Selv om allemannsretten gjelder er det ikke forbudt å vise hensyn til de som bor langs stien og har tillatt at stien passerer såpass nær hytteveggen flere steder.

Vi fortsetter over toppen og på andre siden kommer vi ned i Ødegårdsbukta. Ved nedstigningen fra fjellet er det laget et flott trappesystem som består av både treverk og mur. Første del er en 50m lang tretrapp som er noe for seg selv, og nederst i tretrappen går vi på flotte murtrapper. I Ødegårdsbukta er det også båtplasser og flere pirer som stikker ut i bukta. Bikta ligger flott til og er i ly for vær og vind fra sydvest. Terrenget er gressflater og grusvei. Det er også et fint båthus ned mot vannkanten og der setter jeg meg gjerne ned og tar litt vann og en kopp kaffe. Stillhet preger hele stedet og det er noe av det jeg setter mest pris på akkurat her. Vi går over på en liten grusvei når vi forlater Ødegårdsbukta, og følger denne ca. 500m nordover før vi trer inn i skogen til venstre oppe i veien.

Nå skal vi igjen vandre gjennom et skogområde, som er den lengste skogstrekningen på denne etappen. Løvallåsen ligger til venstre for stien og skogen er en blanding av løv -og barskog. Om våren er det et fantastisk blomsterhav av hvitveis og blåveis her inne og det er et eldorado for naturfotografer og andre som elsker blomster. Jeg selv har brukt mang en time med blomsterfotografering i skogbunnen her og senker ofte tempoet i skogen for å få med meg floraen der inne.

I enden av skogen beveger vi oss igjen ut på svabergene, men først passerer vi Smørvika og Styggåsodden på venstre side av vika. Vi skal gå sydvestover på høyre side og ut på Smørvikodden og svabergene utenfor. Styggåsodden (også kalt Løvallodden) er et fantastisk geologisk mesterverk, som naturfotografen Svein E. Børresen sier i Vestfoldboken sin. Han beskriver stedet som en utrolig lagkake, der sand -og kalkstein ligger i jevne lag fra bunn til topp. Hele åsen ligger skrått ut i havet og minner om et havarert kjempeskip der det ligger. Du kan ikke unngå å se den unike odden når du passerer Smørvika og Smørvikodden på motsatt side. Et syn bare forunt de som tar turen forbi akkurat her.

Smørvika, og vi skimter Løvallodden på venstre side, men vi skal gå til høyre.

Etter en strekning på 1,5 km med kupert svaberg når vi Løvall og Skutebakken. Det er grusveien et stykke forbi Skutebakken og en gammel sjøbod preger området og dets anvendelse. Her er det fiske som har hatt prioritet før i tiden og jeg anbefaler å ta området rundt sjøboden nærmere i øyesyn da det byr på mange sverdigheter. Når sjøboden er passert går vi over på sti igjen og vi nærmer oss Omrestranda. Først må vi over våtmarksområdet på Hella hvor fuglene trives godt. Det er mye Skarv og vadere som trives i disse våtmarkene, men også Gråhegre ser ut til å trives. Ut fra mine observasjoner av fugleliv langs kyststien kan jeg trygt si at dette området er det stedet jeg har sett flest Hegrer. Hvis du går litt forsiktig i terrenget uten å være for høylytt og uten for brå bevegelser vil du komme ganske nær Hegren før den oppdager deg. Gråhegren er uhyre sky, men de lar seg gjøre å komme innpå.

Nesten rett etter at vi har kommet inn på våtmarksområdet ser vi en gigantisk stein som ligger i det ellers flate landskapet. Den er 3 meter på det høyeste og 20m i omkrets og virker rett og slett malplassert der den står som eneste høydeforskjell i det flate terrenget. Det sies på folkemunne at dette er en av de tre steinene som ble kastet av to troll fra Jomfruland i en konkurranse om å få prinsessa, men i virkeligheten er denne steinen som all annen stein og grus blitt liggende igjen etter istiden. Fascinerende er det i hvert fall og rusle langs stien her. Ellers preges området av Norges høyeste gress slag. Det er bygget små broen over de største områdene som er mest myrbefengt og det er spennende å gå på stien når gresset står 3 meter opp på hver kant av deg.

Gjennom våtmarksområdet og vi kommer ut på Omre. Her går vi over på den siste strekningen i denne etappen, som består av grusvei. Vi passerer Omre camping på høyre side og en liten nyopprettet småbåthavn på venstre side, før vi kommer bort på selve Omrestranda. Stranda strekker seg 1km sydvestover mot Nevlunghavn og vi kommer til enden av denne etappen når vi setter føttene ned på den nyanlagte parkeringsplassen rett ved Nevlunghavn Konditori og Bakeri, betimelig kanskje ?!

Ved veis ende på denne etappen ser vi Nevlunghavn Konditori komme til syne oppe i tåka.

Jeg starter når morgen gryr en dag tidlig i desember på denne etappen. Klart vær og gode utsikter til en dag med gode bilder. Som fotograf synes jeg det er viktig å vise kyststien fra alle dens sider, og på denne siste etappen er været med oss. Sol fra klar himmel bærer bud om en fin dag langs stien. Område vi skal gå i nå er for det meste åpent lende og man har god oversikt over landskapet.

Vi starter også denne etappen med kart over området og her er det hele 7 kart å forholde seg til. Grunnen til det store antall kart er at det finnes mange detaljer, spesielt i området rundt Mølen. Strekningen er ikke spesielt lang (ca. 10 km) og hvert enkelt kart gir en oversikt over et relativt lite område.

Vi har nå kommet til Nevlunghavn, denne lille perle langs stien. Nevlunghavn, også kalt Havna på folkemunne, er en av de best bevarte småsteder langs lysten. Stedet preges av små hvite hus som står tett i tett langs veien vi går. Kyststien går gjennom Havnas gater og vi får oppleve stedet fra dets beste sider. Gatene snirkler seg mellom trange smug rundt husene og jeg synes stien gir en flott måte å se det lille stedet fra. Vi passerer Nevlunghavn Bakeri og Konditori først der det ligger litt i utkanten av Havna. Det forsikres om at Bakeriet har de lekreste godbiter, og at bakeriet åpner kl. 0600 om morgenen er heller ingen bakdel for folk som er morgenfugler. Flere ganger har jeg benyttet meg av nettopp dette da jeg selv er morgenfugl. Havna har også en flott fiskebrygge hvor fiskebåtene ankommer daglig med med fersk fisk og ferske reker. Fra utsalgsstedet nede på brygga får man bare nykokte reker, så kvalitet teller og mange kjører lange veier for å få fisk og reker herfra. Nevlunghavn har også et kunstmiljø og i den gamle rekefabrikken stilles det ut kunst.

Jeg har valgt å starte denne etappen tidlig om morgenen og vi skriver midt i desember med 5 pluss på gradestokken. Tomme gater i Havna og ikke en sjel på kyststien kan noen ganger være en velsignelse. Man får hele stien for seg selv og når man kommer i gang med gåingen blir man fort varm. Og med nybakte boller og kaffe i ryggsekken er ikke første rast langt unna. Det er mange fine og lune plasser å ta en matbit på langs denne strekningen. Selv om det er litt kjølig i luften på denne tiden av året er det en flott opplevelse å ta denne turen. Det å kle seg er imidlertid viktig og jeg har alltid med meg et ekstra sett med tørre klær når jeg skal gå hele etappen fra Nevlunghavn til Barkevik via Helgeroa.

Blombakken i Havna er den siste biten med bebyggelse før vi entrer ut på selve stien. Fra de asfalterte trange smugene i Havna går vi nå over på en blanding av sti og grusvei. Gurvika passeres først, og stedet er kjent for sitt bade- og feriested for handikappende. Samtidig står vi ved inngangen til badestedet og campingplassen ved Oddanesand. Tilfeldigvis ankommer jeg dette området akkurat når solen reiser seg over horisonten og siden landskapet her ute strekker seg mot syd får man hele soloppgangen rett i fjeset. Selv i desember varmer solstrålene i ansiktet mitt der jeg kommer ruslende ned mot sandstranden på Oddane. Sanden er hardfrosset og det er lett å gå over den, og det ser nesten fristende ut å legge seg til her for å slike solstråler, selv om temperaturen er lav. Men minnene fra forrige sommer kommer fort tilbake og det er nok til å tilfredstille nysgjerrigheten min da jeg passerer stranden og campingvognene i lyset fra en vinterlav sol. Alt blir farget av oransje fra solen så tidlig på morgenen, og da jeg kommer ut fra både strand og campingplass ligger Mølen området straks der med sitt steinlandskap.

Vi går inn i et Naturreservat og fuglefredningsområde når vi kommer ut på Mølenområdet. Det er skiltet med opplysninger om området når man entrer det. Jeg anbefaler å lese gjennom det som står på infotavlen, for her kan du få med deg hvor de beste stedene ligger langs stien for å se både fugler og natur uten å forstyrre hekkingen. Floraen her ytterst mot havet er slående og for de som har blomster og andre vekster som interessefelt går man virkelig glipp av noe hvis man ikke tar turen ut hit, men det er også imponerende for oss vanlige lekfolk. Steinlandskapet er som sagt det som preger området mest, og på noen strekninger under etappen kan det være man må hoppe fra stein til stein for å komme unna høyvannet. Stien ligger på enkelte steder under vann når vi får ekstremt høyvann, noe som skjer fra tid til annen hvis barometertrykk, månen, strømforhold og været slår til på likt. Det beste man da kan gjøre er enten å ha på seg støvler, og man kan vasse over, eller man går rett og slett rundt vannet og inn på stien igjen. man behøver ikke å pløye ny vei rundt for det er som regel gått opp alternative stier rundt slike utsatte steder. Personlig synes jeg det bare er sjarmerende at slike situasjoner oppstår, og man får blant annet et inntrykk av hvordan endringer i landskapet skjer når naturkreftene virker.

Herlige Mølen dukker opp over en bakkekam. Det utrolig langstrakte steinlandskapet er helt unikt og jeg mister nesten pusten da jeg kikker utover stedet. Området er flittig besøkt om sommeren, men noen tar seg også ut nå på vintertid. Fotografer og ornitologer er blant de som har tilhold her hele året, og selvsagt kommer det folk hit i helgene for å sitte ved vannet å kose seg. det er anlagt en stor parkeringsplass bare 50 m fra selve området, så det er veldig lett å komme seg hit også med bil. men opplevelsen av Mølen blir mye bedre når man kommer vandrende inn fra kyststien synes jeg. Det er naturlige rasteplasser hele veien på Mølen og her er det utsikt til havet uansett hvor man velger å sette seg. Jeg setter meg i fjellveggen med kaffe og boller fra Nevlunghavn Bakeri og solen varmer litt mer nå ut på formiddagen. Jeg tar opp kikkerten og ser meg rundt i det spesielle landskapet og tar en sving utom havet for å se etter båter. Hvis du har kikkert anbefaler jeg å ta den med uansett hvor på kyststien du befinner deg, her ute på Mølen er det nesten en nødvendighet. Det er vel verdt å merke seg at det ikke er lov til å løfte på eller ta med seg steiner herfra. På infotavlene finner du ut hvorfor det er slik.

Innkjøringen til Oddane Camping til høyre, mens vi går til venstre og ned på stranden.

Vi går nordover for første gang nå, og Mølen forsvinner bak oss i syd. Grusveien jeg har kommet inn på fører meg nordover mot Omlid-stranda og Helgeroa. Landskapet er preget jordbruk og store sletter. Her dyrkes det grønnsaker og kort, men mye av området består også av gressletter og små skogholdt. Vi går gjennom Omlid campingplass med sitt karakteristiske furuskog preg. Furutrærne står helt ned til vannkanten og rager høye over meg der jeg går. Blandingen av strender og furuskog er flott og trærne skaper en fin beskyttelse for vinden. Vi nærmer oss Helgeroa, og de fleste velger å trekke seg ut av kyststien her i den fine småbåthavnen. Stien fortsetter forøvrig noen kilometer lenger nord til Barkevik og det anbefales å ta turen helt frem dit for det er mye flott natur å se på denne veien.

Jeg avslutter serien om mine vandringer på kyststien her og håper du har hatt en fin tur. Nå gjenstår det det bare for deg å ta turen selv. God tur !