Danmark, september 2006
For det første; Danmark er et flott land med store opplevelsesmuligheter, og for det andre; Jeg vet ikke hvem som sa at "Det er deilig å være Norsk i Danmark", og dessuten vet jeg ikke helt om jeg nødvendigvis er enig i det siste. Men det jeg vet er at jeg er fascinert av både mennesker og landskaper i Danmark og dette er ment i positiv forstand. En annen side ved saken er at jeg BARE har vært her fire dager og i så måte BARE skummet overflaten, eller for å si det på en annen måte "tatt pulsen på tingene".
Jeg vet også at jeg vil tilbake til Skagen med tilstøtende områder. Noe annet ville være å sløse bort gode opplevelser og anledninger til å filosofere og la tankene fly.
Reisen begynner med en biltur gjennom Sverige av alle ting. Jeg tenkte jeg skulle ta turen over Øresundsbroen og til Danmark. Nesten rart å ikke måtte ta ferge over, men likevel har det sine bakdeler å kjøre over en bro som ligger 8 timer kjøretid unna Stavern. Spesielt nå man skal helt opp til Skagen. Etter 16 timers kjøretid kom jeg frem til det nordlige Danmark. Det første jeg tenkte der jeg fikk snublet meg sliten og trøtt i seng på et hotell var at neste gang tar jeg fergen fra Larvik til Hirtshals.
Dog ble jeg imponert over det store byggverket som møtte meg nede i Malmö, som i menneskelig målestokk er et resultat både av gamle drømmer og nødvendig samfunnsutvikling. I så måte er den et uunngåelig steg inn i vår teknologiske fremtid, stående i hard kontrast til de opplevelser jeg skulle få oppe i Skagen.
Et utall med rett strekninger er vel bare fornavnet på det danske veinettet. Ikke at det noe galt med det, bare en fordel rent sikkerhetsmessig, men jeg er litt overrasket over at den danske kjørestilen ikke skiller seg nevneverdig fra den norske. Vi er alle like aggressive billister ser det ut til for meg og det var bare for en nordmann på fotoferie å slippe folk forbi. Det danskene imidlertid har forstått er nødvendigheten av stoppesteder langs veien og antallet er mange. Nesten for hver kilometer er det mulighet for å stopp langs veien på oppmerkede felter for å slippe folk forbi. Det er noe Norge kan lære av.
Jeg fant veien til Danmark.....jippiiiiii.....det føltes godt å se bomstasjonen ved Øresundsbroen. Et perfekt kveldslys i vest gjorde turen over broen til en spesiell opplevelse. Jeg torde ikke stoppe på broen for jeg visste at det er slike ting de er mistenksomme overfor her. Jeg ville jo ikke skape noe unødig støy for de som jobber her ved broen.
Det var jammen meg dimensjoner over denne broen, jeg satt i bilen og måpte over de store linjene mot den flotte himmelen i bakgrunnen. Endelig var jeg her etter å ha vurdert turen flere ganger de siste årene.
På disse kanter av Danmark er det nok noen tunneler, men de er helt fraværende lenger nord. Det er derfor godt å se at man her virkelig har lyssatt tunnelene ordentlig, for på den måten å ivareta sikkerheten for oss billister. Jeg følte meg meget trygg i tunnelene jeg kjørte gjennom nede i det sydlige Danmark.
Hadde jeg hatt ei krone for hver vindmølle i Danmark ville jeg vært en holden mann. Det er med en flau smak i munnen jeg må konstatere at vi nordmann nesten ikke har ei mølle å vise til i sammenligning med Danmark. Følelsen av bevisst miljøteknologi jager med ett gjennom meg da jeg stopper langs veien ved den første vindmølleparken. For å sette det litt på spissen; Danmark er ikke større en et gjennomsnitts norsk fylke og klarer å stable på beina en så formidabel vindmøllepark. Jeg vill nesten si det så sterkt at danskenes kullkraftverk bare blir en dyd av nødvendighet for storindustrien og at vindmøllene representerer den virkelige miljøbevisstheten i dette land.
Makrellskyene ligger som ribben i den høye himmelen mot øst. Det har blitt morgen og jeg våkner etter å ha sovet en natt i bilen. Mitt første syn da jeg åpnet øynene var denne himmelen og jeg fikk verken pusset tanna eller gått på do før jeg var klar med stativet og kameraet, jeg kunne jo ikke la denne sjansen gå fra meg til å få et kult bilde. Det gikk langsomt og etter hvert opp et lys for meg hva en god venn mente om det fine lyset her langs den danske vestkysten, nemmelig at det var noe for seg selv. Kan man våkne til noe bedre syn enn dette ???
Etter litt morgenstell og frokost på en lomme langs veien kjørte jeg direkte til Skagen. Ville heller bruke tiden mellom Skagen og Hirtshals på vei nedover vestkysten de neste dagene. Så stod jeg omsider ut på ettermiddagen ved inngangen til den beryktede sandtungen lengst nord i Danmark. Etter mange stopp med catering både her og der følte jeg meg ganske mett og tenkte jeg fikk vente en liten time eller to før jeg la i vei ut mot tuppen. Skulle nesten tro at skiltet var myntet meg meg selv der jeg stod kjempemett og delvis utilfreds. Man skal liksom ikke bade på full mage heter det visst......akkurat som de nesten var sikre på at jeg ville dette uti !!!!
Jeg ble stående å gjøre noen opptak av gamle bunkere fra krigens dager, det var i hvert fall ikke noe stress etter all cateringen. Utrolig nok var det flere pølseboder og andre utsalgssteder med catering her ute ved tuppen av Danmark. Det fristet ikke og bare rippet opp i de catering stoppene jeg hadde gjort tidligere på dagen etter veien.
Jeg ble sittende å filosofere og halvsove på en fin benk bare noen hundre meter fra tuppen av Danmark. Livet var herlig og den milde brisen lugget så vidt i skjegget. De runde og fine linjene som snirklet seg rundt små steinrøyser langs kysten gjorde et inntrykk på meg. Det var som sart og mykt et landskap.
Gamle bunkere langt ute i sjøen vitner ubønnhørlig om tyskernes oppbygging av fortifikasjoner rundt det ganske Skagen, og forteller også hvor flyktig denne sanden er. Det må jo ha vært fastland der denne bunkeren ble anlagt, eller er det rett og slett vannet som har trukket den ut der den nå ligger ?!
I sporene til utallige mennesker rusler jeg stille utover sandtungen utpå kvelden. Jeg er nesten alene her ute nå, og en rar følelse av ensomhet siger inn over meg. Det er rett og slett godt å ha den følelsen av å være litt ensom, når jeg ellers er privilegert og har gode venner og familie rundt meg hele tiden. Det er godt å føle litt på det å være alene rett og slett.
Jeg er nesten ved målet nå, og noen skritt lenger nord setter meg i det nordligste hjørnet av dette land. Noen fantastiske runde linjer og former gjør igjen inntrykk på meg i det jeg setter kursen helt ut på sandtuppen.
Noen steder kommer sjøen inn over sandkanten og renner over i små bassenger på innsiden. Det kan tyde på at det er litt tidevann på vei inn. De flotte linjene blir igjen uimotståelige der de formes foran øynene på meg.
Antallet med fugler her ute er enormt og jeg får flere anledninger til å fotografere horder av fugler i flukt. Med litt lengre lukkertider blir resultatet bedre synes jeg for det beskriver stemningen slik jeg som fotograf ser den.
Endelig ligger den der bare noen meter foran beina mine, jeg er fremme og setter stativet ned i sanden for å klargjøre til opptak. Jeg er helt alene her ute nå og himmelen er i ferd med å bli mørk. Det er et evig kaos av bølger utenfor sandtuppen og jeg må til med lange lukkertider her også.
Fri som fuglen hever jeg armene i luften
Neste dag befinner jeg meg ved Tannisby, beliggende midt mellom Skagen og Hirtshals. Disse fantastiske strendene som er helt ukjent territorium for meg gjør dypt inntrykk. "Jag trivs best i øpna landskap" er ord som nesten blir overflødige i de åpne slettelandskapene langs stranden. Milevis med strender.
Frihetsfølelsen kommer igjen...........
Vinden har gjort store innhugg i landskapet
På dagen er det populært å gå turer langs stranden
Det er tid for hjemreise og Color Traveler legger ut fra kai i Hirtshals. Min etter hvert ustyrlige trang til å heve armene over hodet kommer igjen til sin rett, der jeg atter en gang står proppfull av catering på øvre dekk.
Klokken er 0500 om morgenen og jeg står på toppdekk og ser at vi passerer Svenner fyr rett på utsiden av Stavern. Jeg er hjemme om en time eller to og passer på å nyte det gode morgenlyset..........så lenge det varer........
........for da kom også tåka, med sin litt skumle blåaktige farge legger den seg over dekk i det vi kommer inn Larviksfjorden. En reise i åpne landskaper er over for denne gang. Jeg er mett både av inntrykkene og cateringen. Det blir nok ikke så lenge til neste gang jeg drar .
Foto og tekst : Svenn Dvergastein