Jeg vil at havet skal ha meg.........
for det er der jeg hører hjemme. Båtløs sitter jeg her og ser ut over det store store utopia med horisont. Før i tiden trodde man at horisonten var slutten på verden, og at den som seilte utover den falt over kanten og ned i avgrunnen. I dag vet vi at horisonten er noe man hele tiden seiler mot, men noe man aldri kommer frem til.
Bare å tenke på et begrep som ordet horisont får meg til å ville utforske det. Å dra dit pepperen gror, å finne nye kulturer under andre himmelstrøk, oppdage, oppleve, se denne verden før jeg pakker sammen sakene mine for den ultimate reise mot de evige jaktmarker.
Jeg vil at havet skal ha meg av mange grunner, men den viktigste grunnen er at det skal ta meg dit jeg ønsker. Havet blir aldri min venn, jeg har sett for mye til å tro på slikt, men det kan bli en alliert i ferden mot ny kunnskap om denne lille klode jeg er født på. En ramsalt partner som har meg i sin hule hånd, og bare jeg viser respekt vil den fortsette å være det.
Av alle nødvendige gjøremål vil det å navigere over min "partner" være det viktigste å få til. Navigasjon har jeg fått inn både med morsmelk og skole, ja jeg har det nær sagt i blodet mitt. Den lærdom jeg fikk de årene jeg seilte er også god å ha, og med mang en natt i broens mørke på Barentshav stod jeg han av ombord.
Navigare nesesse est........vita non est nesesse !
OceanSailor