Mennesket og den mystiske horisonten
Mange har ved disse tider sikkert fått med seg at jeg er en horisontens mann, og at jeg er opptatt av den både fysisk og mentalt. Men hva representerer den for meg og hvilke verdier ser jeg i horisonten?
For å belyse det må jeg nok peke på flere elementer. Her kan jeg nevne ensomhet, uendelighet/begrensende, livsløp, harmoni og så videre. Nylig ble jeg spurt av noen studenter om jeg kunne bidra med et bilde på forsiden av deres prosjekt hvor tittelen på prosjektet var "Livskvalitet". Det var fint å konstatere at de valgte et bilde hvor et menneske betrakter horisonten med hevede armer (se bilde nedenfor).
Utykket i dette fotografiet vil for de fleste være et positivt inntrykk av mennesket i berøring med horisonten, og man finner uttrykk som harmoni lett å bruke.
Ensomhet er tidligere også berørt av meg, men da dette er en tilstand som kan beskrive et menneske som føler seg alene og kanskje utstøtt vil det være naturlig å ta dette et steg videre. I dette landskapet vil horisonten være noe stort som defineres som åpne områder hvor den sees fra et vidt perspektiv, man vil føle seg omringet av det åpne landskapet. Omgivelser som dette har flere ganger hjulpet meg i og innse at det å åpne sansene for inntrykkene man gis er viktig. Her defineres syn, hørsel, lukt og berøring som de viktige elementene, som også er med på å danne de følelsene man får. Jeg tror bestemt at en utsikt mot en horisont har positive virkninger på menneskesinnet, og selv om den ikke kurerer ensomhet vil den alltid ha en magisk kraft over oss.
Fortryllet......!
Livsløpet defineres lineært av oss mennesker, det vil si at en hendelse vil ha konsekvenser/påvirke det som skjer i fremtiden. Man kan ikke gå tilbake og rette opp det som er gjort, men man kan altså til en viss grad styre det som skal skje fremover. I dette begrepsrommet befinner horisonten seg, og i en fjern horisont, helst lys og klar, er slutten av livet. Men horisonten kan jo ikke defineres som noe endelig eller en fysisk kant man faller ned fra, og derav heller ikke som livets slutt. Horisonten er i realiteten noe man går mot, men aldri når fram til ! I en slik sammenheng ville jeg mene at sjelen min fortsetter videre mot en uendelig horisont, selv om kroppen har gjort sitt. Så kan man filosofere over hvor sjelen tar veien, men det er en annen diskusjon. Horisonten er for meg noe positivt og håndgripelig å holde fast ved, i tider hvor usikkerhet og tvil råder.
Horisonten er noe uendelig noe, som lever inne i oss !
Vandrende og søkende........
.......alltid på søk etter nye perspektiver !
