Dvergastein

Archive for the ‘Annet’ Category

En Norsk Fregatt siger inn mot Larvik Indre Havn i morgentimene 8. september 2011.  Den gråmalte fremstår med all sin prakt i lyset fra en stigende morgensol.  Under det relativt nøytrale «skinnet» skjuler det seg en formidabel krigsmaskin.  Slik må det være !

…….er nok den beste måten å karakterisere situasjonen på, i landskapet rundt Bondebrygga i Naverfjorden.  Det er nå tre instanser som ikke blir enige om brygga skal oppføres på nytt eller ikke.  De tre instansene er Kommunen, Fylket og Rettsaparatet   = Kaos.

Det som en gang var Bondebrygga, mot nord

Som om ikke det å riva Bondebrygga skulle være nok, så registrerer jeg også at det nå er planert ut og lagt ut steiner bare et steinkast nordover.  Det er mulig dette er i tråd med kommunale vedtak, men jeg tillater meg likevel å spørre om dette er tilrådelig å gjøre langs en allerede hardt presset Brunlaneskyst   = presedensskapende.

Er det meningen at det skal komme flere flytebrygger også kanskje ???

I et område som best kan (kunne) beskrives som et kulturlandskap, skal det lite til før ødelegende byggeaktivitet setter spor.  Naturen her ute består både av gamle brygger og urørt natur, begge nå i ferd med å forsvinne.  Selv om det er et veldig direkte uttrykk, vil jeg likevel si at situasjonen her ute   = tendensierer mot hærværk.

Sett i lys av rekreasjonsområder for befolkningen her ute, blir disse inngrepene nærmest som et tyveri.  Når man skaper presedens på denne måten gjør man seg i tillegg en skikkelig bjørnetjeneste ved at andre ser hva som tillates, både av rivning og bygging i strandstonen.  Noe som igjen gir alle rett til å gjøre det samme selvsagt !

I skrivende stund er jeg svært skuffet over avgjørelsen som er tatt i Fylkeskommunen.  En avgjørelse som burde gått i interesse om å bevare den historiske «Bondebrygga».  En brygge som de fleste her ute kjenner til, og som altid har vært en del av det kulturelle landskapet vårt.  De som har revet den mangler jo fullstendig respekt for lokale forhold, og det faktum at brygga er en del av vår lokale identitet.  Jeg er fryktelig skuffet !

Se artikkel i ØstlandsPosten

Se mitt tidligere innlegg her på siden

 Merk:  Dette fotografiet viser bryggen ved siden av «Bondebryggen», men gjenspeiler likevel hvordan disse bryggene bygger opp et lokalt kulturlandskap.

I dag er det første dagen hvor jeg treffer frekke mennesker siden i fjord, omtrent på den samme tiden.  Og, som i fjord er det også i år folk som ikke har tilknytning til distriktet som utmerker seg.  Med våren kommer folk frem fra vinterdvale og vil ut mot kysten, og det synes jeg er utrolig flott.  Det som deriomot ikke er så bra er at flere tar seg godt til rette uten å vise nevneverdig hensyn, hverken til natur eller privat grunn.

Jeg skrev i tidligere artikkel her på siden at vi er i ferd med å få en mer overvåket og sperret kyst her i distriktet.  Grunnen til at jeg never dette nå er at jeg følte at jeg ikke lenger kunne oppsøke områder ved kysten vår, hvor mann for kort tid siden kunne ferdes helt fritt, og at det nå er mer skilting og sperring av veier i de samme områdene.  På mange måter har det gått opp et lite lys for meg, for når man treffer på folk som er direkte frekke er det lett for at man blir litt tankefylt.  Og plutselig fikk jeg litt mer innsikt i hvorfor jeg møter flere og flere avsperrede områder.  Man ser rett og slett ingen annen utvei enn å sperre av adkomstveiene for å beskytte både gård og grunn mot besøkende som ikke viser tilstrekkelig hensyn.  Synn at det må komme til slike avveininger.  Samtidig vil jeg oppfordre den som besøker kystområdene om gjerne å ta med seg litt godt humør og vise hensyn til natur og grunn.

Det blir nesten litt komisk å lage en hel artikkel om dette temaet, så jeg skal ikke mase mer om dette nå.  Det eneste jeg kan observere er at «med våren kommer også frekkhet» 

Med antydende fregner i ansiktet måtte jeg trekke på smilebåndet, der jeg stod foran speilet etter hjemkomst fra Omrestranda i dag.  Etter et par timer i sola med påfølgende lunsj på Nevlunghavn Bakeri & Konditori kunne det også konstateres en lett rødlig hudfarge med de herligste D-Vitaminer fordelt inn- og utvortes  :-)

Jeg liker å skryte av naturen vi har her ute ved Larvik, Stavern og Brunlanes.  Den er karrakteristisk for regionen og utpeker seg med særegene trekk i lanskapet.  Ikke minst utgjør strandsonene en stor del av dette.

Jeg finner det imidlertid betegnende at det i de siste 10 årene har blitt færre veier som er åpne ned mot fjæra, dvs at flere av tilførselsveiene rett og slett stenges med bommer og lite heldig skilting.  Om det ikke akkurat skulle stå «Pell deg vekk», så ser man et hyppigere innslag av agressive budskap på skilt rundt omkring.  For meg er et skilt som sier «Privat» et skilt man skal respektere, og jeg holder meg derfor unna.  Men når slike skilt dukker opp både her og der, øyensynlig uten grunn, blir terskelen for å overtrede lavere, ren psykologi.

Enkelte grunneiere har faktisk gått den motsatte veien og skilter fra hovedveien med gårdsnavn og stedsnavn.  Det blir et «velkommen» for oss som er opptatt av å kunne bevege oss fritt i naturen.  Mitt inntrykk er at grunneierne som har en slik holdning, også har en bedre kontroll på sin eiendom.  Dette er flotte tiltak synes jeg, og inviterer til et variert friluftsliv.

Nå er heller ikke jeg født bak en dør og forstår at det sperres av på grunn av økt kriminell aktivitet og annen mistenkelig ferdsel på eiendommene.  Dette er selvsagt beklagelig, og et symptom på at samfunnet utvikler seg i en uheldig retning.  Utstrakt bruk av overvåkningskameraer og annet varslingsutstyr er også et resultat av de samme økte kriminelle aktivitetene.  Jeg ser at både hytteeiere og grunneiere er bedre forberedt enn før.

I sum skaper økt vinningskriminalitet, samt ønske om en åpen kystsone et lite dilemma.  Med en økende befolkning (på helårsbasis) blir trykket sterkere på naturen gjennom hele året.  Økt aktivitet skaper mer bevissthet hos grunneierne rundt temaer som bla sikkerhet.  Derav flere områder som sperres og skiltes, samt flere og flere overvåkningskameraer.

Selv om jeg skulle like å holde på uttrykk som «ute på landet», må jeg etter hvert innse at storsamfunnet har gjort sitt inntog også her ute i vårt distrikt.  Vi merker det i endrede holdninger til hva som er mitt og ditt, og hvordan aktiviteten øker på alle plan, både på godt og ondt.  Til sist handler det nok om å ta noen valg.  Uansett hva man måtte velge har jeg en følelse av at bevegelsesfriheten ikke står i første rekke.