Det at dagene går og at man kontinuerlig blir satt fremover i tid, er noe jeg som fotograf tenker litt på.  Vi som lever i dag har muligens en hang til å tenke litt mer i nuet (fremtid), nettopp på det personlige plan, enn det som tidligere har vært sedvane blandt folk.  Er det ikke lenger noe som heter “det passerte” eller “The lost day” om man vil ?!

Rent fotografisk er fotografiene i seg selv bare aktuelle for det formål de skal tjene, og i hvilke som helst andre situasjoner mister de sitt poeng.  Det er et rom der å fylle for en som meg, det å forsøke å lage fotografier som altid har en relevans er kanskje ikke det enkleste man setter seg fore.  Ambisiøst og dumt tenker nok noen sjeler om akkurat det, og det må være lov.  Jeg tar utfordringen (har gjort det lenge) og fortsetter mitt fotoarbeide i de baner som var ment for meg, nemelig å fange inn nuet for fremtiden.

“Lost day two”

Jeg sa jo at jeg likte gul best, men jeg liker grønn også !

Kulturlandskaper skapes av skaperen, og skaperen skapes av kulturlandskaper.

Et kulturelt landskap med dets menneskepåvirkede ellementer er for meg det samme som identitet.  Det kulturelle landskapet blir en del av den jeg ér, og noe jeg gjerne vil assosieres med.  Det bare er der……for altid……fordi det er meg.

Når noen andre rører ved det, kanskje forstyrrer eller fjerner det, blir jeg fattigere som individ.

Nalumstranda

Og dermed står vi jo alle fritt til å tolke hva tittelen skal bety for den enkelte av oss, og takk for det Silje.  Når både komposisjon og fremføring fremstår så flott er det lett å tenke seg inn i landskapenes rom for min egen del.  Det er nok en liten kjærlighetserklæring iboende for nettopp landskapene, som får hjerte mitt til å innta rolige rytmer.  Silje får dem rett og slett opp i overflaten med sin praktfulle sang (album).

Hva som får hjerterytmen til å senke seg er sikkert forskjellig fra menneske til menneske.  Likevel tror jeg vi alle har en fellesnevner for lanskapets påvirkning på oss, i større grad for noen og mindre grad for andre.  Vi vet at våre omgivelser påvirker oss, da vet vi også hva som skal til for “Be Still My Heart”

Takk for sangen Silje

Vann er mykt og hardt

Tiden er vannets venn, kretsløpet dets skjebne

Vannet er Tusenårskunstneren

Orginaltittelen på bilde som er vist i denne artikkelen lyder “Mannen og stjernene”.  Ikke uten grunn da jeg kunne skimte både konturene av et ansikt og en nese sett fra siden og bakfra (nede i venstre hjørne av bildeflaten).  Landskap og himmel åpnet også for et “stort” perspektiv på flere måter, både rent motivmessig og filosofisk.  Scenen var satt !

Tenk at jeg har vandret mange nattlige turer over år uten å ha sett dette motivet før, men så skulle det dukke opp denne natten.  Noe sier meg at det å vende tilbake til kjente trakter ofte gjør at man ser landskapets beskaffenhet under forskjellige lys- og topografiske forhold.

På en sandstrand som denne MÅ man altid ha godt underlag for stativet, spesielt under lange eksponeringer om natten (her 23 minutter), da det skal svært lite til før stativetben synker ned i den myke sanden.  Her måtte jeg sørge for en god og stødig grunn ved å bruke det jeg fant av drivved og flate steiner.

Lysforholdene var “månelys”, og det i store mengder.  Resultatet ble å stille inn kamera med lav ISO og liten blenderåpning, og belage meg på lange lukkertider.

f/11       ISO 50     1423 sekunder

Når alt kommer til alt ble jeg veldig fornøyd med opptaket.  Og selv om jeg brukte nærmest hele natten (mest på klargjøring til opptakene) på dette motivet, synes jeg at det i all sin enkelhet var verdt det.  Den friske luften og naturopplevelsen sørget for at søvnen ble god da jeg kom hjem og hodet falt ned på puten.