Det blir helt sikkert FARVELABBEN for meg når jeg skal lage fotografiene for utstillingen min til høsten, den saken skulle det ikke være mye tvil om etter den overbevisende omvisningen i lokalene deres i Oslo.

Dette er et av fotografiene de skal lage til for meg i 1,5 x 1 m (på 2mm alumineumplate) til høsten

Små klover trådde snøen rundt hushjørnet, som om de var selveste forsiktigheten.  Vare, nære og sarte.  Der var litt sånn….”Unskyld at vi tråkker på plenen din Svenn, men vi bare elsker Eikenøttene som falt ned på bakken i fjord skjønner du”.  De fikk gå uforstyrret bare to meter fra meg, og av alle ting stod jeg med en 70-300 mm linse.  Trakk meg tilbake, skjenket en kopp nytraktet kaffe og ventet litt til, på at lyset skulle bli bedre.

Morgenstund har gull i munn

Spill av  “Glide The Skies”

Og dermed står vi jo alle fritt til å tolke hva tittelen skal bety for den enkelte av oss, og takk for det Silje.  Når både komposisjon og fremføring fremstår så flott er det lett å tenke seg inn i landskapenes rom for min egen del.  Det er nok en liten kjærlighetserklæring iboende for nettopp landskapene, som får hjerte mitt til å innta rolige rytmer.  Silje får dem rett og slett opp i overflaten med sin praktfulle sang (album).

Hva som får hjerterytmen til å senke seg er sikkert forskjellig fra menneske til menneske.  Likevel tror jeg vi alle har en fellesnevner for lanskapets påvirkning på oss, i større grad for noen og mindre grad for andre.  Vi vet at våre omgivelser påvirker oss, da vet vi også hva som skal til for “Be Still My Heart”

Takk for sangen Silje

For ytterligere å underbygge min vinterlige forsynthet har jeg i nattens mulme og mørke druknet meg i allskens instrumenter på synthersizeren, godt det er noe som virker i denne kulden !

Spill av “Vinter Nevrose”

I dette musikkbilde har jeg ikke beveget meg utenfor Stavern hva fotografiene angår, med andre ord er alle opptak gjort i gangavstand fra mitt hjem.  Likevel har jeg fanget inn HMS Endeavour, Sthandart, Endulgence 7, Losbåter og lastebåter, samt mennesker.  Alle har de foretatt reiser, episke og mindre episke sådanne.  Felles for dem er at de havnet rett i mitt fang her i Stavern, alle sammen, og det gir meg grunn til å smile litt ved tanken på at de hadde vårt distrikt som mål for sine reiser.  Det gir meg en enorm tilfredtillelse bare å vite hva de må ha opplevet under reisens gang hit, og at jeg har truffet disse menneskene som kommer fra et annet himmelstrøk.

Gleden har vært å ta del i deres reisers endelikt, eller mål hvis du vil.  Se de reflekterende blikkene og ansiktenes forbauselse over syn av nytt land.  Kan hende mine drømmer ikke var så fjerne likevel, men fikk ny næring !

Spill av musikkbilde

Spill av “Journeyers End”

……og vi omsider får endret vår definisjonen av begrepet “bærekraftig utvikling”, er det allerede for sent.  Grensen mellom et kaldt isøde og en glovarm prerie viskes ut i det som en gang var stabile klimatiske forhold.  “Midt i mellom” har blitt untaket.

Jeg liker å skryte av naturen vi har her ute ved Larvik, Stavern og Brunlanes.  Den er karrakteristisk for regionen og utpeker seg med særegene trekk i lanskapet.  Ikke minst utgjør strandsonene en stor del av dette.

Jeg finner det imidlertid betegnende at det i de siste 10 årene har blitt færre veier som er åpne ned mot fjæra, dvs at flere av tilførselsveiene rett og slett stenges med bommer og lite heldig skilting.  Om det ikke akkurat skulle stå “Pell deg vekk”, så ser man et hyppigere innslag av agressive budskap på skilt rundt omkring.  For meg er et skilt som sier “Privat” et skilt man skal respektere, og jeg holder meg derfor unna.  Men når slike skilt dukker opp både her og der, øyensynlig uten grunn, blir terskelen for å overtrede lavere, ren psykologi.

Enkelte grunneiere har faktisk gått den motsatte veien og skilter fra hovedveien med gårdsnavn og stedsnavn.  Det blir et “velkommen” for oss som er opptatt av å kunne bevege oss fritt i naturen.  Mitt inntrykk er at grunneierne som har en slik holdning, også har en bedre kontroll på sin eiendom.  Dette er flotte tiltak synes jeg, og inviterer til et variert friluftsliv.

Nå er heller ikke jeg født bak en dør og forstår at det sperres av på grunn av økt kriminell aktivitet og annen mistenkelig ferdsel på eiendommene.  Dette er selvsagt beklagelig, og et symptom på at samfunnet utvikler seg i en uheldig retning.  Utstrakt bruk av overvåkningskameraer og annet varslingsutstyr er også et resultat av de samme økte kriminelle aktivitetene.  Jeg ser at både hytteeiere og grunneiere er bedre forberedt enn før.

I sum skaper økt vinningskriminalitet, samt ønske om en åpen kystsone et lite dilemma.  Med en økende befolkning (på helårsbasis) blir trykket sterkere på naturen gjennom hele året.  Økt aktivitet skaper mer bevissthet hos grunneierne rundt temaer som bla sikkerhet.  Derav flere områder som sperres og skiltes, samt flere og flere overvåkningskameraer.

Selv om jeg skulle like å holde på uttrykk som “ute på landet”, må jeg etter hvert innse at storsamfunnet har gjort sitt inntog også her ute i vårt distrikt.  Vi merker det i endrede holdninger til hva som er mitt og ditt, og hvordan aktiviteten øker på alle plan, både på godt og ondt.  Til sist handler det nok om å ta noen valg.  Uansett hva man måtte velge har jeg en følelse av at bevegelsesfriheten ikke står i første rekke.