Det at dagene går og at man kontinuerlig blir satt fremover i tid, er noe jeg som fotograf tenker litt på.  Vi som lever i dag har muligens en hang til å tenke litt mer i nuet (fremtid), nettopp på det personlige plan, enn det som tidligere har vært sedvane blandt folk.  Er det ikke lenger noe som heter “det passerte” eller “The lost day” om man vil ?!

Rent fotografisk er fotografiene i seg selv bare aktuelle for det formål de skal tjene, og i hvilke som helst andre situasjoner mister de sitt poeng.  Det er et rom der å fylle for en som meg, det å forsøke å lage fotografier som altid har en relevans er kanskje ikke det enkleste man setter seg fore.  Ambisiøst og dumt tenker nok noen sjeler om akkurat det, og det må være lov.  Jeg tar utfordringen (har gjort det lenge) og fortsetter mitt fotoarbeide i de baner som var ment for meg, nemelig å fange inn nuet for fremtiden.

“Lost day two”

Og dermed står vi jo alle fritt til å tolke hva tittelen skal bety for den enkelte av oss, og takk for det Silje.  Når både komposisjon og fremføring fremstår så flott er det lett å tenke seg inn i landskapenes rom for min egen del.  Det er nok en liten kjærlighetserklæring iboende for nettopp landskapene, som får hjerte mitt til å innta rolige rytmer.  Silje får dem rett og slett opp i overflaten med sin praktfulle sang (album).

Hva som får hjerterytmen til å senke seg er sikkert forskjellig fra menneske til menneske.  Likevel tror jeg vi alle har en fellesnevner for lanskapets påvirkning på oss, i større grad for noen og mindre grad for andre.  Vi vet at våre omgivelser påvirker oss, da vet vi også hva som skal til for “Be Still My Heart”

Takk for sangen Silje

……..der en steinete strand setter sine tenner i havet, omdannes den flytende form til støv.  Miliarder små partikler av saltvann flyver i samme retning inn over tanngarden, på innpust.  På et blunk, som når Bergensregn pøser ned, er jeg våt som fisken i vannet, inn til skinnet.

Kamera og stativ har blitt den saltstøtten jeg egentlig hadde fryktet på forhånd.  Lidenskapen har tatt over, det gjør ikke noe, har ingen betydning nå.  Fotografiet som er i ferd med å dannes inne i saltstøtten er viktigst, mens jeg gråter inni meg…..utstyret…utstyret……hjæææææælp !

Med andre ord ikke noe oppløftende musikkbilde, men heller ment som en refleksjon fra en skarve fotograf.

Budskapet må bli å øke kunnskapsnivået hos våre barn, ta dem med ut for å oppleve naturen på huden.  Gi dem et eierforhold til naturen, og da er ikke et klasserom godt nok etter min mening.  ut ut ut……!

“Photographers Icealand” handler om en fotograf’s mentale reise i forfedres fotspor, i et kulturlandskap på Islands østkyst.  Forsterkede bilder som er bearbeidet slik fotografen ser seg selv i de landskaper som er besøkt.  Og egenkomponerte toner inspirert av det samme landskapet.

 Se flere HDR-fotografier her