Denne gang synes jeg det ble en spesiellt fin helhet i musikkbilde.  Etter måneders bearbeiding av lydspor og fotografier, ble materialet satt sammen til video.  En vinter med nattfotogafering er over, hvor netter med bruk av lommelykten har tatt form som lysende spor i motivene mine.  God fornøyelse !

Leading Lights IV

Mine ledende lys har nå funnet veien ned i skogbunnen her i Vestfold.  Den karrakteristisk topografien bekriver kystskogene i ytre Oslofjord, hvor blandt annet furuen slår rot.  Vi kjenner lett igjen denne typen landskaper og er stolte av å kunne vise frem dette for alle som besøker området.

En grunn til at jeg fotograferer kystskog og andre landskaper i strandsonen vår, er for å fremme arbeidet med å bevare noe av det urørte langs en mer og mer urbanisert kyst.  Myndighetenes manglende evne til å vedta strengere lover for utbygging i strandsonen gjør dette fotoarbeidet viktig.

De som bestemmer må se for å forstå !

» Leading Lights »

Et overheng av elektrisk strøm vandrer gjennom natteluftens disige sfære.  Jeg står og måper mot fotoaparatets display etter eksponeringen.  Det magiske lyset rundt steinskulpturen og moloen står til kontrast mot en blek og mørk himmel, kun belyst av en halvmåne sitt forsøk på å nå gjennom havtåken.

Rommet som er fylt av lys begrenses til det jeg selv ønsker å fremheve i landskapet.  Fylt med håp om et fotografi som vil bli slik jeg ønsker meg det, dreier jeg min lyspensel over det sorte lerret i entusiastiske strøk.  5 minutter har forløpt og tiden er i ferd med å renne ut.  Noen siste, nærmest infernalske viftinger med lykten og jeg må stoppe eksponeringen.  Lettere andpusten titter jeg forventingsfull ned i fotoaparatets display.  Lykken har allerede truffet meg når jeg ser resultatet, for det var all denne forventingen som skapte de gode følelsene.

Jeg gjorde dette opptaket for 6 år siden, hvor dramatikken utbroderte seg over den sydøstlige delen av himmelen over Stavern.  En intens lyn- og tordenbyge sørget for å holde de fleste Staværinger på innsiden av husets fire vegger for store deler av denne januarkvelden.  Voldsomme brak og lysglimt kunne skremme vettet av alle og en hver. 

Legg merke til Minnehallen og Blokkhuset i høyre side av bilde, samt Stavernsodden rett utenfor fastlandet.

Kaldt er det, mørkt er det også, men godt blir det !

Fotografiene i denne artikkelen er rene opptak fra mitt kamera og fra kystnaturen her ute i Brunlanes.  Jeg synes bare det er viktig å få understreket dette faktum, nemmelig at disse fotografiene ikke er Photoshopa.  Grunnen til at jeg føler jeg må si dette er enkel, da jeg har fått flere spørsmål om hvordan jeg gikk frem i Photoshop for å få de gode resultatene……hææ, har jeg bare svart tilbake og stilt samme spørsmål i retur.  Hva får deg til å tro at jeg har gjort noe som helst med dette bilde, bortsett fra å ilegge det all min erfaring og kunnskap om fotografering under selv opptakene der ute i kulda og mørket ?

Jeg kan forsikre skeptikerne om at jeg ikke farer med løgn, og driver heller ikke gjønn med folk.  Alle opptak jeg gjør og har gjort er autentiske orginaler fra kameraet mitt, hvis jeg da ikke spesifikt har gjort mine betraktere oppmerksom på noe annet.

Man kan ikke akkurat si det er å røpe en hemmelighet, men dette blå bilde er faktisk et resultat av at linsen dugget så fælt.  I tillegg frøs dugget til is på linsa og derfor det litt tåkete uttrykket i opptaket mitt.  Relativt lang eksponering og riktig bruk av lyskilder, samt god tålmodighet og evne og vilje til å gjennomføre ++++ en masse andre faktorer der ute i vintermørket skulle vise seg å gi resultater, dog uventet sådan.  En positiv overaskelse i høyeste grad !

Der har du fotografiets eventyrlige tilfeldighet, tenkte jeg da jeg så opptaket på displayet bak på kamerahuset.  En varmende stikkpille i en frossen kropp her ute på de vinterlige svabergene.  Er det rart jeg gleder meg til en ny fotovinter

Det er nesten med litt nostalgi i sinn og sjel, i det jeg tenker på fjorårets vinterlige eventyr i Vestfold.  Selv om noen nok vil si at det er å trekke tilstanden noe langt når jeg kaller det et eventyr.  Mitt syn endrer seg jo noe med tiden, og selv om det var kalde dager i felten med prikking i fingre og tær, var de liksom aldri helt følelsesløse heller

 Min 8mm fisheye fikk kjørt seg i alle fall.  Den er en artig liten linse, og gav meg god grunn til å fotografere endel inne på Fredriksvern Verft.  Fotografiene under her er fra jule- og nyttårshelga.  Mange Staveringer hadde nok ikke tenkt seg hvor mye snø som skulle falle etter dette, og gjennom hele vinteren.

Under en stjerneklar himmel med måne og noen små dotter av skyer lett spredd over velvingen, må man jo passe på å få revet av noen rammer.  Montering av stativ og kamerautstyr i 13 skarpe grader får lemmene til virke nærmest fiendtlige, og etter en liten stund virker de ikke like godt som i starten av sessionen.  Når man omsider kommer i gang med fotograferingen, etter en halv times varmepause i votter og luer, kommer en «deilig» lett bris sigende fra sørvest.

Ved kl 2000 tiden er jeg godt i gang og plukker ned det ene motivet etter det andre.  Det er jammen godt at fotografering sørger for stort energiforbruk, som også gjorde at jeg relativt fort fikk god varme i kroppen.  Og er man varm i kroppen, kommer sjelen etter

De store bygningene inne på Fredriksvern Verft kaster skygger bortetter den snøbefengte bakken i månenstrålenes skimmer.  Jeg måtte stoppe opp et øyeblikk, bare for å se.  Glitter og lysglimt i snøkrystallenes flater på den ene siden av skyggestreken, mørkeblå snø på den andre.  Så jeg lenge nok, kunne jeg observere at skyggen fra bygningens hjørnevegg beveget seg i takt med månens sveip over himmelvelvingen.

En stund ut i fotograferingen kom jeg til kanalbroen. Den er bygget med godt treverk og holdt seg stille og rolig så når jeg satte opp stativet mitt på den.  Månen stod lagelig til for hogg og jeg rev av enda en ramme ut mot kanalåpningen, før jeg pakket ned stativ og utstyr.  Det slo meg at dette var «en skikkelig vinterjobb» !

Kameralinsen ble satt opp slik at den stod rett opp mot himmelen….vidunderlig.

Alle inntrykk (uttrykk) blandes i vår hjerne til en audiovisuell opplevelse.  Jeg tror på en positiv stimulering av sansene i lys og lyd, og at helse og eget velvære påvirkes av disse faktorene.

Nattstemninger fra Stavern

……..der en steinete strand setter sine tenner i havet, omdannes den flytende form til støv.  Miliarder små partikler av saltvann flyver i samme retning inn over tanngarden, på innpust.  På et blunk, som når Bergensregn pøser ned, er jeg våt som fisken i vannet, inn til skinnet.

Kamera og stativ har blitt den saltstøtten jeg egentlig hadde fryktet på forhånd.  Lidenskapen har tatt over, det gjør ikke noe, har ingen betydning nå.  Fotografiet som er i ferd med å dannes inne i saltstøtten er viktigst, mens jeg gråter inni meg…..utstyret…utstyret……hjæææææælp !