Det at dagene går og at man kontinuerlig blir satt fremover i tid, er noe jeg som fotograf tenker litt på.  Vi som lever i dag har muligens en hang til å tenke litt mer i nuet (fremtid), nettopp på det personlige plan, enn det som tidligere har vært sedvane blandt folk.  Er det ikke lenger noe som heter «det passerte» eller «The lost day» om man vil ?!

Rent fotografisk er fotografiene i seg selv bare aktuelle for det formål de skal tjene, og i hvilke som helst andre situasjoner mister de sitt poeng.  Det er et rom der å fylle for en som meg, det å forsøke å lage fotografier som altid har en relevans er kanskje ikke det enkleste man setter seg fore.  Ambisiøst og dumt tenker nok noen sjeler om akkurat det, og det må være lov.  Jeg tar utfordringen (har gjort det lenge) og fortsetter mitt fotoarbeide i de baner som var ment for meg, nemelig å fange inn nuet for fremtiden.

«Lost day two»

Menneske, du tenkende vesen.  Du undres og lar deg villig fange i en tanke som vil deg vel.  Et lite lys på en vid horisont trigger ditt våkne bevisst.  Du vil dra dit, til det lille lyset.  Ønsket er større en viljen, bare du kunne dra med en gang.  Men det blir med lengten, og det gode minnet om en reise du foretok i din egen sjel.