Var det film eller musikk som kom først?

Svaret er, ideen kom først. En ide om hvordan jeg på best mulig måte kan vise hva jeg tenker og ser når jeg filosoferer rundt begrepet "Horisont". Hva er egentlig en horisont? Hvorfor kommer vi aldri frem når vi stadig reiser mot den? Er det en illusjon? Er det et begrep, for å beskrive det ubegripelige?


Ofte kan fotograferingen være en ide-fabrikk i seg selv. Bare det å gå ut i landskapet og fotografere uten noe mål. Etter en stund, eller flere turer ut vil ideen komme. Gjerne når man er på et sted eller i en situasjon som skaper assosiasjoner til noe man synes er fint og vakkert. Noen ganger kan man gå over lang tid å tenke på en ide, og så er det en slik situasjon ute i felten som trigger den og danner prosjektet. Først da får ideen og prosjektet retning. Fotograferingen struktureres og planlegges med tanke på et ønsket sluttresultat.


Jeg synes det er viktig å hele tiden komme tilbake til grunnideen. Det å være bevisst på opphavet og hvorfor den kom. For jeg tror det er da jeg finner ut hvem jeg virkelig er og hva jeg står for. En grunnleggende følelse i meg som alltid var der, men som aldri fikk utløp.......før nå. Det er sikkert en utvannet frase, men uttrykket "vær tro mot deg selv" gjelder i høyeste grad i et prosjekt som skal se livets rett.

Etter all jobbingen med fotografering og opptak i felten kommer den følelsesmessig hardeste jobben, "kill your darlings". Hvem av klippene skal få være med i den ferdige Time-Lapse filmen på rundt 3 minutter.


Jeg måtte ha en beskrivende, saklig og fengende tittel. "Horizon Approximation" vil jeg oversette som "Tilnærming til Horisonten" på norsk. For det er vel nettopp det vi gjør hele tiden, enten det er i dagliglivet eller på tur i båten eller bilen. Vi reiser alltid mot et sted uansett hvordan vi forflytter oss, også til fots.

Vi kan ha en kort eller lang horisont, avhengig av hva vi holder på med. Det kan være snakk om tid, rom eller sted. Det kan være en drøm eller visjon for jobben eller firmaet, eller et mål om å komme nærmere noe. Begge ordene jeg har brukt i tittelen er begreps-ord. Det er nesten litt skummelt hvor godt de henger sammen egentlig.




Musikk trenger ikke være bestemt og kontant, den kan også være ubestemt og løs. Noe som henger litt i løse luften og aldri faller ned.



Jeg hører lyden av landskapet når jeg er der ute. Lyden fra svell, dønninger og bølger, suset fra vind som farer gjennom kratt og busker. Lyset som faller har også en slags lyd, men den skapes av mitt eget sinn.

I komposisjonen påvirkes jeg av alle lydene fra stedene jeg besøker der ute i landskapene. "Horizon Approximation" er i stor grad farget av dette, samt en god porsjon med klanger jeg selv har utarbeidet over år. Inspirasjon fra andre komponister er en viktig del av det å arbeide med musikk. Til sammen skaper det et helt musikkstykke som har sin egen stil og retning.


Så hva kommer først? Det er veldig vanskelig å svare på faktisk!



Siste innlegg

Se alle